Blogg

Foto og montasje: Tor E Aslesen

Norsk astronomisk selskap, stiftet 25.februar 1938,  gir ut et tidsskrift som etter vår mening og lesernes mening holder en høy standard og som de leser med stor glede. Gjennom hele historien til selskapet har det vist seg at i de perioder vi utgir trykte medier så har vi en trofast medlemskare. I perioden 1938-55 og etter «nystarten»
i 1968 viste dette seg. På begynnelsen av 90 tallet tok det seg ekstra opp da stensilbladet Amatørastronomen ble til tidsskriftet Astronomi gjennom det dyktige arbeidet til redaktørene vi har hatt siden den gang. Rundt 2005 begynte medlemsstallene å falle fra over 3300 til de i dag er under 2000. Vi tror ikke det skyldes dårligere kvalitet på bladet, men at vi opplever som mange andre at trykte medier blir stadig mindre lest og at dette markedet er sterkt endret etter årtusenskiftet. En viktig grunn kan være at yngre lesere ikke kommer til siden de har for vane å motta informasjonen de interesserer seg for over nettet som for dem ofte er uten kostnad. Engelskkunnskapene er i dag kanskje bedre enn noensinne blant unge og også derfor er behovet for norskspråklig tidsskrift mindre enn før.

Stiftelsesprotokoll fra 25.februar 1938

For NAS er dette en utfordring som vi ønsker å bringe ut til medlemmer og interesserte. Det er ingenting som tyder på at interessen for astronomi og tilgrensende områder er synkende. Tvert imot. Men hvordan kan NAS ta opp de nye medievaner? På det nå fredede Solobservatoriet Harestua nord for Oslo har vi satt i gang og snart fullført et observatorium som vi håper skal komme flest mulig interesserte til del. Dette finansierte vi med salg av «folkeaksjer» a 1000 kr og Sparebankfondet. Dette arbeidet utfører vi også i samarbeid med Tycho Brahe instituttet på Solobservatoriet. Vi ønsker også å få i stand en astronomikonferanse ved selskapets 80 års jubileum i 2018 slik vi hadde det i Tromsø i 2013. Vi har også fått i stand et samarbeid med Naturhistorisk museum og Norsk meteornettverk som går videre. Her er det som kjent etablert et automatisert kameranettverk som vi årene framover vil være med å bygge ut og bruke i vår formidling av de kosmiske mysterier.

I tida framover vil styret gjennomføre en undersøkelse av medlemmenes og andre interessertes ønske om hva Norsk astronomisk selskap skal bli til i framtida for å få formidlet astronomi til allmennheten med en god økonomisk ryggrad for å få gjort denne jobben!

Hva er din mening om framtida for NAS og astronomiformidling i Norge?

Europa foto:NASA

Planeten Jupiter har 4 store måner i bane rundt seg. Innerst finner vi Io og utenfor Ganymedes og Callisto. Måne nr 2, Europa som bruker om lag 3,5 døgn på en runde rundt planeten, som har 10 ganger større diameter enn jorda, 120000 km, har lenge vært kjent for sin oppprukne og unge overflate med få nedslagskratre. Det er antatt at det er mye vann under isoverflaten. Mer vann enn det fins på jorda faktisk. Naboen innenfor, Io, har en veldig aktiv overflate. Den er uten kratre og kun aktive vulkaner som spyr ut store mengder svovel i ulike kjemiske former. Årsaken er at Jupiter drar månens indre fram og tilbake med tilsvarende frigivelse av friksjonsvarme. Omtrent som når du gnir hendene dine fram og tilbake. Inne i Europa er det også mye varmeutvikling av samme årsak men her er det litt kjøligere slik at saltholdig vann og isskorpe med horisontale bevegelser er dominerende.

Nylig har romteleskopet Hubble antakelig gjort fjernmåling av gassen som strømmer ut i sprekker fra månenes overflate. Det er dette som er tipset for hva NASA i kveld 26.september skal pressemelde. Slike pressemeldinger kommer bare når det er gjort gjennombrudd i organisasjonens romforskning.

I august begynner nettene å bli mørkere i Sør-Norge selv om lyse netter og midnattsol holder seg lenger nordover i landet. Vi kan nå igjen forberede oss på nye astronomiske begivenheter på en stadig mørkere nattehimmel.

Hvert år krysser Jorda banen til kometer og rester av tidligere kometer. Dette vil vi se som strømmer av meteorer eller stjerneskudd. Disse små og store steinene har ulik fart og retning når de treffer jorda som farer av gårde med om lag 30 kilometer i sekundet rundt sola.

I noen dager i august passerer jorda banen til komet Swift-Tuttle som gir meteorstrømmen vi kaller perseidene siden den synes å stråle ut fra et punkt i stjernebildet Persevs på den nordlige stjernehimmelen. Dette punktet er om lag det samme hvert år og kommer av en perspektiveffekt. Hvis du bøyer hodet opp i et regnvær ser det ut som regndråpene kommer fra et punkt på himmelen over deg selv om du vet at de alle faller omtrent rett ned og alle dråpene er parallelle. Meteorene kommer også i rette linjer men synes å komme fra et punkt langt borte.

Det maksimale antall som kan observeres og som inntreffer 12. eller 13. august er beregnet til maksimalt 150- 200 pr time. Dette gjelder kun for dem som har mørk himmel og svermens utstrålingspunkt i senit eller rett over hodet. Noe lavere tall her i Norden med lyse netter og noen som kommer under horisonten. Månen er halv på den tiden og går ned rundt midnatt så det skulle gi gode muligheter for å se den kraftigste svermen av denne typen siden 2009. Norsk meteornettverk har allerede observert en perseide 31.juli så det kan tyde på en sverm kraftigere enn vanlig. (http://norskmeteornettverk.no/meteor/20160731/005323/) Perseidene er raske og de brenner opp høyt i atmosfæren så vi vil ikke finne noen av dem nede på bakken. De kan derfor gi korte og lyssterke stjerneskudd.Meteorsvermen Perseidene har vært kjent i flere tusen år, men har ikke vært noen stor suksess her oppe i nord siden den kommer på slutten av de lyse nordiske netter og i år også sammen med en fullmåne som i tillegg er noe sterkere og større enn vanlig. Stjernene som er synlige om natten for tiden er bare de aller sterkeste og det er få perseider som er så sterke som disse stjernene i det hele tatt.

Ildkula som Norsk meteornettverk observerte 31.juli hadde Swift-Tuttles bane rundt sola og var derfor en tidlig perseide!

Det er vanskelig da å si hvor mange som kan sees her i Norge, men det kreves en god del tålmodighet og kanskje så få som de aller lyssterkeste som det er noen få av i timen kan antas å bli sett ut på morgensida. Perseidene er dessuten kjent for å lage korte spor som gjør det til en ekstra utfordring for den som vil bivåne det hele.

Internasjonale romstasjonen

Mens vi venter på at perseidesvermen skal ta seg opp kan vi se den internasjonale romstasjonen(ISS) bevege seg over sørhimmelen fra vest til øst i løpet av et par minutter. Den beveger seg med 7 km/s i 350 kilometers høyde over jordoverflaten. På østsiden av himmelen vil den forsvinne fordi den beveger seg inn i jordskyggen. Sola befinner seg da under horisonten i nordvest. Lysstyrken er som en sterk planet omtrent som Jupiter, men sitt parat når den kommer for det er fort over. Etter 8.august er det en stund til neste gang! Tidene under gjelder for Oslo.

Internasjonale romstasjon lyser som en sterk planet Foto:Tor E Aslesen

PM betyr at begivenheten finner sted etter kl 12 og AM etter kl 24
https://spotthestation.nasa.gov/sightings/view.cfm?country=Norway&region=None&city=Oslo#.V6BQefxkjIW

JUNO og Jupiter

Jupiter har til alle tider spilt en viktig rolle i menneskenes utforsking av nattehimmelen og fikk tidlig navn i mange kulturer etter hovedguden i mytologiene. Den bruker 12 år på å gå rundt himmelkulen og brukte etter gamle skikker ett år i hvert stjernebilde i dyrekretsen.

I moderne tid var Jupiter ett av de første objekter som ble studert med teleskop og den første vi vet som nedtegnet det han så var Galileo Gallilei i 1610. Han fant også at de 4 lyspunktene rundt planeten som var måner i bane rundt planeten. Seinere i det samme århundret oppdaget astronomene båndene av skyer på planeten og den store røde flekken som har vært å se der siden. Antakelig er den svært mye eldre enn dette selv om det er observert endringer fra tid til annen i den.

Jupiter har et volum som er 1000 ganger større enn Jordas men har en masse som bare er litt mer enn 300 ganger større. Det betyr at Jupiter kubikkmeter for kubikkmeter bare er en tredjedel av jordas tetthet. Jupiter er antakelig den første planeten som ble dannet i solsystemet og som derfor fikk den største massen som var å samle opp. De andre planetene, kometene og asteroidene kan alle sammen få plass til massen sin inne i Jupiter og derfor må den ha tatt godt for seg den gang solsystemet ble dannet for om lag 4,6 milliarder år siden. Den har derfor en sammensetning av gasser som likner svært på den opprinnelige sammensetningen av gassen som sola også ble dannet av. Jupiter har mer hydrogen og mindre helium enn sola og det skyldes at mye av solas hydrogen er omdannet til helium i tiden som er gått siden de to skilte lag. Jupiter kan dermed også sees på som en stjerne som aldri fikk i gang omdanningen av hydrogen til helium. Den er faktisk ennå i den fasen da den trekker seg sammen og frigjør varme på det vis slik sola var før den begynte å lyse på sitt vanlige vis. Sola sluttet med denne sammentrekningen da fusjonsprosessene fra hydrogen til helium startet og derfor ser vi altså på en stjerne før den ble en sol! Dette gjør det ekstra interessant for astronomene med JUNO som skal studere Jupiters indre på en måte som aldri er gjort før.

Les mer »JUNO kom fram til Jupiter natt til 5.juli og snart kan du og jeg ta bilder av kjempeplaneten fra den!

Merkur på solskiva 9.mai (Fra Stellarium)

SE ALDRI DIREKTE PÅ SOLA GJENNOM TELESKOP ELLER MED UBESKYTTETE ØYNE

Merkur er den innerste planeten i solsystemet. Den har en diameter på nesten 5000 km og raser av gårde med omtrent 48 km i sekundet i sin bane rundt sola som svinger mellom 46 og 69 millioner km fra sola.
Mellom kl 13 10 og 20 44 norsk tid vil Merkurs lille skive bevege seg over solskiva som vist på illustrasjonen fra Stellarium. 16 57 er Merkur nærmest sentrum av solskiva. For å observere passasjen kreves det et teleskop og gode atmosfæreforhold. Du kan ikke se Merkur med solformørkelsesbriller. Til det er planeten for liten på solskiva. Passasjen er synlig i hele Norge, i Vest-Europa og på Svalbard. Det er den lengste siden passasjen på samme dato i 1970. Merkurpassasjer inntreffer i mai eller november, men ikke hvert år. Den neste inntreffer 11.november 2019. Først i mai 2095 vil det være en passasje som varer lengre.

Neste passasje av planeten Venus over solskiva, som vi hadde i 2012, inntreffer om 101 år i 11.desember 2117 og vil ikke bli sett i Norge. Først i 2247, 11.juni det året, vil vi få se hele forløpet av en slik passasje i Norge.

Sola har noen få svake flekker som vil være omtrent så store som Merkur ser ut på solskiva

Merkur er nærmere sola og har derfor oftere passasjer over solskiva enn det Venus har.

Sola er 32 grader over horisonten både når planeten kommer til syne på skiva og når den forsvinner. Midt i passasjen står derfor sola høyest på himmelen med 45 grader. Gunstigere enn dette kan vi ikke få det og værmeldingene for Oslo og resten av landet og Svalbard ser ut til å gi muligheter for alle å få et glimt av den lille «muselorten» på solskiva.

Årets andre utgave av vårt medlems­blad Astronomi går i dybden om opp­dagelsen av gravitasjons­bølger. Du kan lese om den kommende Merkur-passasjen 9. mai og mye mer. I Narvesen kommer bladet 28. april.

Les mer »Astronomi nr. 2/2016 er på vei

VI ser nedslaget fra asteroiden/kometen og Jupiters måner Europa, Ganymedes og Io fra venstre utenfor planeten. Vi kan se at det er en skarpere avbilding av nedslaget enn månene som tyder på at veldig mye energi er frigitt i eksplosjonen som følger nedslaget

En amatørastronom, Gerrit Kernbauer fra Mödling i Østerrike filmet Jupiter 17.mars kl 02:18 norsk tid med sitt teleskop med 20 cm åpning og tok dette opptaket der det kan sees et liten «fontene» av gass ut fra planetens ytterkant om lag i ekvatorområdet
https://www.youtube.com/watch?v=vSfqvAEAZiQ

Denne observasjonen er nå bekreftet av en annen amatørastronom John McKeon nær Dublin i Irland med sitt 28 cm teleskop
https://www.youtube.com/watch?v=qAJI4gqX3Zg

Den største hendelse vi kjenne av dette slaget var kometen Schumacher-Levi 9 som delte seg opp og kolliderte i 21 deler med Jupiter i juli 1994.
Dette antas derfor å være en liten asteroide eller komet som slår inn i atmosfæren og lager en sjokkbølge i atmosfæren som altså kan sees mer enn 600 millioner km borte. Alle objekter som treffer Jupiter vil ha en fart av 50 til 60 km/s på grunn av Jupiters sterke gravitsjonsfelt. Planeten er om lag 140 000 km tvers over så vi ser at det kan være en flere kundre kilometer høy fontene av gass som stikker opp på kanten av planeten. Siden Jupiter har en atmosfære av i hovedsak hydrogen og helium samt ammoniakk, svoveldioksid og metan vil selv en liten asteroide på noen titalls meter lage en så stor fontene av gasser og lage et sår i atmosfæren som kan være hundrevis av kilometer bredt og ikke minst like høyt.

Den minste biten av disse påskekometen, P/2016 BA14 , er den tredje nærmeste vi kjenner til. Komet Lexell som passerte i 1770 og IRAS- Araki-Alcock fra 1983. Denne siste kometen ble oppdaget av den infrarøde romsonden InfraRed Astronomical Satellite som var første gang en komet ble oppdaget fra verdensrommet. P/2016 BA14 vil 22.mars passerer 9 ganger lenger borte enn månen og hoveddelen 252P/LINEAR som ble oppdaget i 2000 og passerer 14 ganger lenger borte enn månen dagen før, 21.mars. Denne kan bli synlig for øyet eller i det minste i en prismekikkert i siste uke av mars og begynnelsen av april for oss som bor langt nord.

I oktober 2014 hadde Komet Siding Spring et svært nært møte med planeten Mars. Like før hadde NASA satt ut MAVEN romsonden i bane rundt planeten. MAVEN er konstruert for å studere atmosfæren for blant annet å finne ut hvorfor trykket der hadde falt så mye tidlig i planetens historie. Den målte også den svake magnetosfæren og den ble skikkelig rystet av kometen som passerte 140000 km unna. Etter kometmøtet roet det seg etter en tid, men det viser at kometer også har en fjernvirkning omtrent som en kraftig solstorm når den passerer.

Vi har også observert møte mellom den oppstykkete kometen Schumacher-Levi 9 som kolliderte i 21 deler med Jupiter i juli 1994. Kometen ble oppdaget i bane rundt Jupiter og ble revet i stykker når den kom for nær planeten. Dette var første og foreløpig siste gang vi har sett en planet i bane rundt en planet. Men det er sannsynlig at noen av de små månene til kjempeplaneten er rester av kometer som ikke landet på selve planeten. Jupiter er en mye større planet enn Mars og om Jupiter hadde stått der kunne det blitt en ny kollisjon. Jorda er også en langt mindre mål enn Jupiter og har dermed også et svakere tyngdefelt rundt seg.

Vi kjenner til et geologisk lag avsatt for mer enn 440 millioner år siden da det er usedvanlig mange meteorittfragmenter funnet i like gamle bergarter både i Sverige og i Kina. Dette kan ha vært en liten komet i bane rundt jorda for deretter å bli revet i stykker av tyngdefeltet. Det er lite sannsynlig at det var en meteoritt som lagde et krater siden meteoritten da fordamper og ikke gir noen ekstra spredning meteorittstein av betydning.

Bane og synlighet for komet LINEAR

Du får det som medlem og hos Narvesen

På generalforsamling 2016 er leder, to styremedlemmer og to varamedlemmer på valg. Foredrag av Hans Aspenberg med siste nytt om Deberitzobservatoriet vårt på Harestua vil innlede møtet kl 17 45!

Vi søker gamle og nye interesserte medlemmer som vil delta på generalforsamlingen som holdes på Institutt for teoretisk astrofysikk på Blindern  24.mai kl 1830 i Auditoriet, Svein Rosselands hus (kart), Sem Sælands vei 13, 0371 OSLO.

Selskapet har 2000 medlemmer, men vi trenger nye! Meld deg inn og delta på Generalforsamlingen om du ikke allerede er medlem og bidra med nye impulser for arbeidet for utbredelse av kjennskapet til astronomi i Norge!