«New Horizons» er ennå for langt unna Pluto til at den har rukket å gjøre noen interessante oppdagelser. I skrivende stund er alt vi vet om Pluto basert på observasjoner gjort fra Jorda eller instrumenter i lav jordbane. Med tanke på at Pluto ligger mer enn fire milliarder kilometer unna og aldri ser ut som noe mer enn en prikk i selv våre sterkeste teleskoper, er det forsåvidt imponerende mye.
Pluto skiller seg ut fra de åtte planetene i Solsystemet ved å ha en svært stor, avlang og skrå omløpsbane. På sitt fjerneste fra Sola er avstanden 7,3 milliarder km (48 ganger avstanden mellom Jorda og Sola), på sitt nærmeste «bare» 4,4 milliarder km, hvilket faktisk gjør at Pluto en del av banen sin er nærmere enn Neptun. Den skrå banen gjør at Pluto beveger seg langt over og under planetene, som alle beveger seg i omtrent samme plan.
Pluto og Charon (konsepttegninger) sammenlignet med USA (kilde: Wikipedia)
Plutos diameter er 2368 kilometer, som er under en femdel av Jordas diameter og også en god del mindre enn Månen. Pluto består av en blanding av stein og is, og det gjør kloden langt mindre tung og tett enn Jorda og Månen, for eksempel. Det i sin tur bidrar til den lave tyngdekraften ved overflaten – bare 6,7% av Jordas. En velvoksen jordboer på 100 kilo vil altså veie under 7 kilo på Pluto!
Kart over Pluto, basert på Hubble. Klikk for full størrelse. Kilde NASA/ESA
Bilder tatt av Hubble-teleskopet viser at Pluto har distinkte lyse og mørke regioner på overflaten. Ifølge studien som resulterte i kartet over har Pluto en av de mest kontrastrike overflatene i Solsystemet, med farger som spenner fra kullsvart via oransje og rødlig til hvitt. Det er også observert forandringer på overflaten, blant annet har polkalottene lysnet og mørknet.
Det kan skyldes at Plutos atmosfære fryser til rim og legger seg på den iskalde bakken. Med en typisk temperatur på under -223 grader er det så kaldt at stoffer som er i gassform i vår atmosfære, som oksygen og nitrogen, er i flytende eller til og med frossen tilstand. Plutos atmosfære er en giftig blanding av nitrogen, metan og karbonmonoksid, med et trykk på noen milliondeler av atmosfæretrykket ved havflaten her på Jorda.
Antagelig stammer atmosfæren fra avgassing fra is på overflaten, som ifølge analyser av Plutos fargespekter består av 98% nitrogen-is og mindre mengder frossen metan og karbonmonoksid. Tegningen under gir antagelig et realistisk bilde av hvordan det ser ut når man står på overflaten: Et øde, isdekt landskap med en atmosfære så tynn at den knapt merkes, og Sola som intet mer enn en sterk stjerne på himmelen.
Kunstneren ser for seg Plutos overflate (Kilde ESO/L. Calçada)
.jpg){kind=link}
Månesigden til venstre på tegningen er Charon, Plutos største måne. Charon er så stor (12oo km i diameter) og står så nær sin Pluto at de to utgjør et av Solsystemets få dobbeltplanetsystemer, snarere enn et planet-månesystem som Jorda og Månen. Charon og Pluto har også bundet rotasjon i forhold til hverandre, noe som betyr at de alltid viser samme side mot hverandre og står på samme sted på hverandres himmel. Charon er alltid synlig fra én halvdel av Pluto og usynlig fra den andre – og ditto for Pluto fra Charon.
Bilde av Plutos måner tatt med Hubble-teleskopet (Kilde: NASA)
Takket være romteleskopet kjenner vi nå også til fire andre måner i bane rundt Pluto. Som Hubble-bildet over viser, går månene Nix, Hydra, Styx og Kerberos i bane lengre fra planeten. De er betydelig mindre enn Charon, sannsynligvis bare noen titalls kilometer i diameter.
Funnet av så mange måner har reist spørsmålet om Pluto kan ha et ringsystem i form av smale bånd av mørk materie, lik dem som kretser rundt Jupiter. I skrivende stund tyder lite på det, men siden ringer kan utgjøre en fare for «New Horizons» vil man holde utkikk etter dem på veien inn mot Pluto-systemet. Så sent som for tre dager siden konstaterte New Horizons-teamet at bilder tatt så langt ikke tyder på noen trusler mot sonden.
De største isklodene vi har funnet i Plutos nabolag så langt (Kilde: Wikipedia)
Informasjonen over gir også astronomene et ganske godt bilde av hvor Pluto kommer fra. I et par tiår har vi visst at Pluto ikke er alene der ute i Solsystenets ytterkant – det er nå funnet mange små iskloder i lignende baner. Sammen med Pluto hører de til det såkalte Kuiperbeltet, en enorm ring av islegemer som kretser utenfor Neptun. Kuiperbeltet er sannsynligvis oppstått av rester av urskyen som også Jorda og det øvrige Solsystemet ble dannet av. Fra det samme området stammer mange av kometene som av og til dukker opp på nattehimmelen vår.
Bildet over er mye av forklaringen på at Pluto mistet sin planetstatus i 2006. Med bakgrunn i bl.a. funn av dvergplaneten Eris, som er omtrent på størrelse med Pluto, innskjerpet den Internasjonale Astronomiske Union definisjonen av planeter. Resultatet var at Pluto ble reklassifisert som dvergplanet.
Les mer om Pluto i Wikipedia-artikkelen eller Store Norske Leksikon.